Takk for kommentaren din på mitt innlegg 10 ting jeg hater (ikke nødvendigvis ved deg). Jeg velger å svare deg i et helt nytt innlegg, da jeg føler at å bare svare i kommentarfeltet ikke er nok. Du fortjener mer enn det.

Du spør om jeg hater folk som kaller ungene sine prinser og prinsesser. Nå skal jeg være spesifikk, da det tydelig har oppstått en misforståelse hos deg da du leste dette i innlegget mitt. Nei, jeg hater ikke "folkene" som kaller barna sine for prinser og prinsesser, men jeg hater at de kaller barna sine for det. Jeg hater altså ikke personene som står bak disse utsagnene, men utsagnene i seg selv.

Videre påpeker du at det bare er positivt å kalle barnet sitt dette og at jeg ikke kan hate det. Jeg har lyst til å påpeke at det er ganske bastant av deg å si at det er utelukkende positivt å bruke dette uttrykket, men det kan selvsagt hende at du vet noe jeg ikke vet. Det kan for eksempel hende at du til enhver tid har fullstendig oversikt over hvem som bruker denne betegnelsen, hvem det blir brukt på og i hvilke situasjoner det brukes, som naturligvis vil si at du er 100% sikker på at det kun er positivt å bruke det. Det kan hende at du er Gud. Når det gjelder din videre befaling om at jeg ikke kan hate dette, så må jeg nok skuffe deg ved å påpeke at du ikke bestemmer over meg eller hva jeg kan eller ikke kan hate. Jeg kommer altså til å fortsette å hate dette, på tross av du ikke synes at jeg burde det. Med mindre du faktisk ér Gud da, som din forrige påstand kan tyde på, og dermed direkte kan interagere med mitt liv og mine tanker og få meg til å slutte og hate dette. Men som ateist har jeg vanskelig for å tro at du er Gud. Ikke for at det er noen mindre sjanse for at nettopp du er Gud enn at noen andre er det, men fordi jeg ikke tror at Gud finnes. Motbevis meg gjerne. Da får du ikke bare gleden av å tvangsendre mine personlige meninger, men du får også muligheten til å gjøre en rekke ikke-troende pinlig berørte med en passende kommentar som "I told you so" eller "In your face".

Til sist oppfordrer du meg i din kommentar, med utropstegn til og med, til å ha litt respekt. Dette forvirrer meg, da jeg alltid har trodd at jeg har respekt for det aller meste. Faktisk er jeg så respektfull for absolutt alt og alle her i verden at jeg til og med snur meg vekk når katten min gjør sitt fornødne, da jeg nødig vil gjøre den forlegen ved å stirre. Det er tross alt en privatsak å gå på do. Men det kan jo faktisk virke som om jeg tar feil, for din evne til å vite såpass mye om meg (mer enn meg selv!) etter bare å ha lest ett blogginnlegg jeg har skrevet, er forbløffende. Du må tydeligvis være en form for magiker som kan lese folks tanker siden du allerede kjenner meg så godt. Jeg må innrømme at jeg misunner deg dette, da jeg siden jeg var liten og kjøpte Donald Duck på butikken hver tirsdag, har hatt lyst til å være Magica fra Tryll.

Jeg velger å avslutte mitt svar til deg med et kakediagram. Dette for å illustrere hvor mye jeg bryr meg om at du bryr deg om meg og mine meninger.

Vennlig hilsen Therese